Kronisk syk og utmattet – batteri analogi

Det å være kronisk syk krever utrolig mye energi av kroppen.  Som kronisk syk hviler en og sover en til tider veldig mye. Allikevel kommer en seg liksom aldri på topp – kroppen blir liksom aldri fulladet med energi – og innimellom har en dager hvor en har absolutt ingen energi overhodet.

«Kroppen kan sammenlignes med et batteri som aldri blir fulladet»

Det har gjennom alle mine år som kronisk syk vært vanskelig å forklare hvor utmattet og sliten kroppen min er og hvor lite energi jeg kan ha enkelte dager. Her forleden kom jeg over en video på nettet som forklarer dette på en utrolig bra måte ved å sammenligne kroppen med et batteri.  Batteriet blir aldri fulladet – noen ganger er det helt oppe på 70-80% – på goder dager – og andre ganger kun på 20% når dagen starter.

Ladetiden har dessverre ingen betydning for hvor mye energi jeg starter dagen med. Selv om jeg har ligget lenge på «lading» – kanskje over flere dager – er jeg ikke garantert å starte dagen utladet eller med hele 70-80% batterikapasitet. Dette gjør det utrolig vanskelig og til tider umulig å planlegge. Noe som er veldig frustrerende for familie og venner men ikke minst meg selv. Dette i seg selv er ofte mer frustrerende enn selve smertene jeg lever med til daglig. Det å aldri kunne planlegge dagene 100%, men heldigvis – hver dag lærer jeg og aksepterer mer og mer kroppens tilstand og lytter til hva den trenger av hvile.

Mange av dere der ute kjenner nok en eller flere som er kronisk syke eller er utmattet. Denne videoen forklarer på en enkel måte hvordan de har det. Håper dere ser den og får en forståelse av hvordan det er å leve med et «ødelagt» batteri som aldri blir fulladet.

Her er videoen;

Kronisk syk – utmattelse – batteri analogi

Everyday life

I´ve decided that in addition to tell my story I want to share small moments from my everyday life. Despite a life with chronic pain and a low battery capacity – and now a strict control over where I spend the little energy I have – I´ve found my own way of having a good everyday life. A lot of my good days I spend in the kitchen making healthy everyday food and baking. It gives me energy and lots of pleasure to make something good for the kids family and friends. And not at least I find it delicious to eat home cooked healthy food.

Yesterday I made delicious Breakfast/ Lunchbars. They are nice to keep around for an easy breakfast or a snack after school, gym, work etc. They are very easy to make and lovely to give away as a gift to friends. In importantly they are gluten free.

BREAKFAST / LUNCHBARS;

1 can og condensed milk (397 gr)

250 gr rolled oats

75 gr shredded coconut

100 gr dried fruits (cranberries, dades, figs, raisins)

125 gr mixed seeds ( pumkin, sunflower, sesame, lin…)

125 gr peanuts (salted/unsalted, almonds or other nuts)

  • Preheat the oven to 130 degrees celcius
  • Add greaseproof paper to a ovenproof baking tin ca 23 cm x 33 cm
  • Warm the condensed milk in a pan
  • Mix together all the other ingredients and add the warm condensed milk. Fold and distribute by using a wooden or rubber spatula.
  • Spread the mixture into the tin using the spatula to even it out.
  • Bake for 1 hour
  • After 5 minutes cut up in pieces.
  • When the bars are cold put them in airtight containers.
  • They last for weeks, but will be gone long before.

Hverdagsøyeblikk

Jeg har bestemt meg for i tillegg til å skrive min historie så vil jeg dele øyeblikk fra min hverdag. For til tross for et liv med kroniske smerter og lav batteri kapasitet – og nå streng kontroll på hvor jeg bruker den lille energien jeg har – så har jeg funnet min måte å ha et godt hverdagsliv. Mye av den gode tiden min tilbringer jeg blant annet på kjøkkenet med å lage god sunn hverdagsmat eller og bake. Det gir meg energi og ufattelig mye glede å lage noe som gleder andre som ungene, familie og venner. Og ikke minst er det deilig å spise sunn hjemmelaget mat selv.

I går lagde jeg deilige Breakfast bars eller frokost-/lunchbarer. Deilige å ha liggende som en enkel frokost eller snacks etter skoletid, trening, mellommåltid. De er veldig enkle å lage og kjempekoselige å gi bort som gave til venner. I tillegg er de glutenfrie. Kan oppbevares lenge.

FROKOST-/LUNCHBARER;

1 bx kondensert melk (397 gr)

250 gr store havregryn

75 gr kokos

100 gr tørket frukt (tranebær, fiken/dadler i biter, rosiner)

125 gr miksede frø (gresskarfrø, solsikkefrø, sesamfrø, linfrø…)

125 gr peanøtter (vanlige eller usaltede, evt mandler eller andre nøtter)

  • Varm ovnen opp til 130 gr C
  • Ha bakepapir i en form på ca 23 cm x 33 cm
  • Varm den kondenserte melken i en gryte
  • Bland sammen de tørre ingrediensene og tilsett den varme kondenserte melken. Bland godt.
  • Hell blandingen i formen. Trykk den jevnt utover med en slikkepott.
  • Stekes i ovnen i ca 1t.
  • Avkjøl. Etter 5 minutter skjæres blandingen opp i passende biter.
  • Når bitene er avkjølt has de oppi tette bokser/glass for oppbevaring.
  • De kan oppbevares i flere uker, men er nok spist opp lenge før det.

Lykke til!

 

I´ve decided that in addition to tell my story I want to share small moments from my everyday life. Despite a life with chronic pain and a low battery capacity – and now a strict control over where I spend the little energy I have – I´ve found my own way of having a good everyday life. A lot of my good days I spend in the kitchen making healthy everyday food and baking. It gives me energy and lots of pleasure to make something good for the kids family and friends. And not at least I find it delicious to eat home cooked healthy food.

Yesterday I made delicious Breakfast/ Lunchbars. They are nice to keep around for an easy breakfast or a snack after school, gym, work etc. They are very easy to make and lovely to give away as a gift to friends. In importantly they are glutenfree.

Here´s the recipe;

1 can og condensed milk (397 gr)

250 gr rolled oats

75 gr shredded coconut

100 gr dried fruits (cranberries, dades, figs, raisins)

125 gr mixed seeds ( pumkin, sunflower, sesame, lin…)

125 gr peanuts (salted/unsalted, almonds or other nuts)

  • Preheat the oven to 130 degrees celcius
  • Add greaseproof paper to a ovenproof baking tin ca 23 cm x 33 cm
  • Warm the condensed milk in a pan
  • Mix together all the other ingredients and add the warm condensed milk. Fold and distribute by using a wooden or rubber spatula.
  • Spread the mixture into the tin using the spatula to even it out.
  • Bake for 1 hour
  • After 5 minutes cut up in pieces.
  • When the bars are cold put them in airtight containers.
  • They last for weeks, but will be gone long before.

NYTT ÅR, BLANKE ARK…..

GODT NYTTÅR til alle dere som leser og følger bloggen min!

Beklager at det har vært en lang taushet fra min side. Det er ikke viljen som har stoppet meg men helsen….Håper og tror på et bedre 2017 i så måte.

Så var vi her og 2017 har så smått meldt sin ankomst med alt det innebærer. Vi begynner alle med nye blanke ark som vi kan fargelegge og fylle med de farger og det innholdet vi ønsker. Som de fleste andre har jeg også store ønsker om hvilke farger og hvilket innhold mine ark skal ha for 2017. Ønskene er som regel langt fra virkeligheten, men om jeg får litt farge på de blanke arkene og noen flotte tegninger skal jeg være fornøyd. Alt er bedre enn blanke eller fargeløse ark ute innhold. Små steg og små gleder……

«Jeg har vunnet mange viktige kamper og jeg har i tillegg høstet mange gode og viktige erfaringer. Seiere og erfaringer som jeg vet at andre også kan dra nytte av.»

Mitt største ønske for 2017 er at jeg skal bli flinkere til å skrive og oppdatere bloggen. Dette fordi jeg har en viktig historie og fortelle. Jeg har etter ulykken min i 2006 kjempet mange tøffe kamper både personlig og ikke minst mot helsevesen, forsikringsselskap, rettsvesen, skattemyndigheter, NAV etc. Gjennom disse kampene har jeg vunnet mange viktige kamper og jeg har i tillegg høstet mange gode og viktige erfaringer. Seiere og erfaringer som jeg vet at andre også kan dra nytte av. Derfor er det viktig for meg å få budskapet mitt formidlet og jeg skal gjøre mitt aller beste og bli bedre til å formidle dette i 2017.

Jeg er som et dårlig batteri som lades fort ut og som lades opp oftere enn et nytt batteri.Innhold går her

2016 var et nytt tøft år – smertemessig og mentalt – noe som medførte at jeg ikke klarte å skrive så ofte som jeg ønsket.

Jeg prøver så godt jeg kan å tilpasse meg og lære og gjøre livet bedre for både meg og barna mine. Et stort oppnådd mål i 2016 var å forstå og ikke minst akseptere at jeg må ta bedre vare på meg selv. Med dette i tankene har jeg de siste månedene prøvd ut en ny vei å leve ved å være mye mer bevisst på hvordan jeg bruker energien min.

Siden ulykken har jeg levd med konstante smerter – noe som sliter meg ut og spiser opp energien min. Gjennom 2016 har jeg blitt bedre til å akseptere mine endrede forutsetninger og har innsett at uansett hva jeg gjør så har jeg ikke en uendelig mengde energi. Jeg er som et dårlig batteri som lades fort ut og som lades opp oftere enn et nytt batteri. Derfor har jeg begynt å sette opp en tidsplan hvor jeg deler opp dagen i tid til bruk av energi og tid til hvile og opplading. Hver dag prøver jeg å holde meg strengt til planen. Resultatet er at jeg nå har mer energi, mindre smerter og et mye bedre liv både ifht meg selv og ungene. Jeg kommer til og fortsette å eksperimentere med tidsplanen gjennom 2017. Som et resultat håper jeg å få mer tid og energi til å skrive mer på bloggen og forhåpentligvis hjelpe andre til å høste av de erfaringene jeg har gjort samt inspirere andre til å gjøre mindre og føle seg mer i live.

Igjen til alle dere som leser dette – GODT NYTTÅR!! Håper også deres ark blir fylt med noen fine farger og flotte tegninger.

 

 

LIVET I EN BOBLE….

"Livet i en boble"

«Livet i en boble»

Å ligge innlagt på sykehus fjerner en ganske mye fra virkeligheten og det livet som foregår på utsiden.

 

Sykehuset er som en egen liten verden hvor alt følger klokken til punkt å prikke hver eneste dag – det være seg ukedager som helger. Det eneste som endres er vaktskiftet på avdelingen(e).

 

Jeg var totalt underlagt og opptatt av sykehusets rutiner med oppvåkning, daglige blodprøver, stell, medisinering, oppfølging av lege(r), kontroller, besøk av venner og familie og det som ellers foregår innenfor sykehusets fire vegger. Det føltes som om jeg levde i min egen lille boble….

 

«Livet foregikk kun i min egen boble og livet utenfor boblen stod stille……»

 

Verden utenfor gikk sin vante gang, men jeg begynte å bli distansert og fremmed til livet utenfor. Var kun opptatt av det som skjedde meg og som vedrørte min helsetilstand. Det føltes som om verdenen utenfor stoppet opp, sluttet å eksistere og at alt foregikk kun her og nå innenfor disse kalde sykehusveggene – som om ingenting var eller kunne være viktigere enn det som hendte meg her og nå…..

 

De fleste på utsiden – foruten familie, venner og bekjente – kjente hverken meg, hva som hadde skjedd med meg eller andre som lå innlagt og jeg kjente ikke dem og deres liv. Jeg brydde meg ikke om dem og de brydde seg ikke om meg. Livet foregikk kun i min egen boble og livet utenfor boblen stod stille……

 

 

Photo; Annette Nielsen og Vibeke Sahl

 

Nyttårsoppfordring….

Life change

 

Godt nyttår…..bedre sent enn aldri….

Torsdag 7.januar 2016 var det minnesdagen for trafikkofre.

Hvert år på første torsdag i det nye året arrangeres Minnedagen for trafikkofre. Dette markeres ved at det i de ulike byene i Rogaland settes opp et minne kors for alle som omkom i trafikken året før og det tennes et lys for alle som ble skadet. Korsene står også utenfor domkirken sammen med et bilvrak og representanter fra politi, Trygg Trafikk etc som står bak markeringen. På kvelden er det fakkeltog og minnegudstjeneste i kirken.

Dette for å minnes de omkomne og skadde i trafikken samt belyse ønsket om null drepte i trafikken.

 

«Jeg hadde mitt eget lys langs veien – som markerte min ulykke og min skade»

 

Året 2006….. for over 9 år siden hadde jeg mitt eget lys langs veien som markerte min ulykke og min skade….jeg var en del av statistikken, men jeg var heldig for jeg fikk et lys i stedet for et kors…..

Nesten hvert år etter min egen ulykke har jeg vært på minnemarkeringen for trafikkofrene for å vise min respekt for de omkomne, de skadde og de pårørende samt for å støtte markeringen og budskapet om null drepte og alvorlig skadde i trafikken.

Året 2015 står som et “godt” år trafikkmessig når det gjelder antall omkomne. Aldri har tallene vært så lave. God lesning, men allikevel ikke godt nok så lenge det fremdeles forekommer omkomne og alvorlig skadde. Målet må – selv om det høres umulig ut – være å komme ned i null omkomne og ingen alvorlig skadde.

Veiene og bilene blir bedre.

Det som gjenstår er vår egen årvåkenhet og vårt ansvar for å kjøre og oppføre oss ansvarlig i trafikken. Det viktigste vi kan gjøre fremover ifølge data fra bl.a. Trygg Trafikk etc er å ha øynene på veien, kjøre ansvarsfullt og være tilstede når vi ferdes i trafikken. Det betyr blant annet og la mobilen ligge. Ikke tekste eller ringe uten lovlig handsfree.Ved å bryte disse reglene utsetter en seg selv og andre uskyldige for å bli drept eller skadd i trafikken. Husk det er alltid noen som er glad i deg og de andre som fedres ute der ute i trafikken. Vi har ingen liv å miste eller noen vi ønsker skal bli skadet.

 

«Min oppfordring til alle som ferdes i trafikken – kjør ansvarsfult og forsiktig! Noen er glad i deg og de andre der ute i trafikken»

 

Så min oppfordring og mitt budskap til dere – kjør ansvarsfult og forsiktig. Når dere setter dere bak rattet har dere et stort ansvar for å sørge for at andre og du selv er trygge på veiene.

La oss alle jobbe mot null drepte og skadde i trafikken. Vi må alle håpe og tro at det er mulig. Det er kun ved at alle tar ansvar og er forsiktige og ansvarsfulle bilførere at dette er mulig. Så til alle dere der ute – tenk dere om når dere kjører i trafikken; husk å ta på belte, følg fartsgrensen, følg trafikkreglene, ikke tekste eller ring uten lovlig handsfree…..igjen – det er noen some er glad i deg og de andre der ute.

Kjør ansvarsfult og forsiktig!!

 

Anbefaler alle å se vedlagt video fra Trygg Trafikk……

Livet er verdt mer enn et tastetrykk – fra Trygg Trafikk

 

 

 

Å skape og ta vare på de små gode øyeblikk

Limoncello

 

 

 

 

 

Ulykken forandret livet på godt og vondt. Denne bloggen skal som nevnt tidligere formidle min historie og de opplevelser jeg har hatt med helsevesen, NAV, forsikringssystemet og min kamp for å få et godt og kvalitetsrikt liv til tross for et liv med kroniske smerter. Dette i håp om å kunne hjelpe andre.

 

«Et liv med smerter er hardt og ensomt, men består allikevel av mange gode øyeblikk»

 

En hverdag og et liv med kroniske smerter er til tider veldig hardt og ensomt, men består allikevel av mange gode øyeblikk. Jeg har blitt mye mer opptatt av de små øyeblikkene, de små tingene og verdsetter de gode dagene for alt de er verdt. Jeg synes derfor det er viktig at jeg innimellom den tunge historien også formidler og dele noen av de gode øyeblikkene hverdagen min består av. For de er det faktisk mange av. Som kvalitetstid med barna, venner, familie, naboer, å se et teaterstykke, nyte en god kopp kaffe og en bok, nyte en tur i frisk luft, se en god film, reise, slappe av med deilig musikk i øret, overraske venner med hjemmebakst eller middag – listen er lang….

Så nå etter ulykken vet jeg virkelig å sette pris på å leve i nuet, nyte de gode øyeblikkene og de gode dagene hvor jeg har litt ekstra energi. Nå nærmer julen seg og den ekstra energien jeg har på gode dager bruker jeg til å forberede julen med å lage hjemmelaget konfekt av ulike slag, julesnaps, Limoncello, bakst, gaver og pynt. Mesteparten av dette gir jeg bort til familie og gode venner. Det betyr så utrolig mye å få gi bort og glede noen med noe jeg selv har laget på de gode dagene og de som mottar det blir som regel kjempeglade. Gleden ved å gi til noen som blir glade og takknemmelige for å motta er virkelig et godt og minneverdig øyeblikk som er verdt mange, utallig lange og kjedelige dagene på sofaen.

 

«Å skape små gode øyeblikk for andre er verdt mange dårlige dager på sofaen«

 

Denne uken har jeg begynt å lage Limoncello – italiensk sitronlikør – som skal gis bort til familie, venner og naboer til jul. Jeg kaan ikke vente til den er klar og gleder meg som et barn til å overrekke dem en liten gave med nytelse som kan benyttes og bli til et godt øyeblikk for dem som mottar.

 

For de som er interessert så er dette oppskriften;

 

Limoncello;

16 økologiske sitroner

1 l 60% sprit

 

1l vann

500 gr sukker

 

Vask sitronene i varmt vann.

Fjern skallet med en skarp kniv eller skreller. En må ikke ha med det hvite.

Ha skallet på en flaske eller krykke og hell spriten over.

Sett flasken/glasset på et mørkt og kaldt sted. La den stå 15-60 dager.

 

Kok opp vann og sukker til det blir klart.

Sil spriten fra sitronskallet.

Miks sammen sprit og sukkerlake – smak deg frem.

Hell over på steriliserte flasker.

Settes kaldt – i kjøleskap eller fryser.

 

Sitronene presser jeg saften ut av og bruker den enten til å lage limonade eller fryser den ned som isbiter som jeg senere bruker i vann for å få en frisk smak.

HØR PÅ MEG!!!!!!

Hør meg!-webDagene på sykehuset gikk. Kroppen min var mørbanket og alle musklene verket etter den kraftige påkjenningen kroppen fikk i kræsjet. Dette medførte at jeg hadde sterke smerter og var på høye doser med morfin og andre sterke smertestillende.

Siden kroppen var så mørbanket slet jeg med å bevege meg og jeg var derfor helt avhengig av hjelp fra sykepleierne. Spesielt på nettene. Det eneste jeg klarte var å ligge på ryggen. For å få variasjon i liggestillingen min måtte jeg flere ganger per natt ringe på sykepleierne for å få dem til å komme og flytte sengen opp eller ned. Stort sett gikk dette greit – sykepleierne var blide og gjorde det de kunne for å hjelpe meg.

 

«Hvorfor behandler hun meg så respektløst – dette er jo jobben hennes!?»

 

En dag fikk jeg et tips av fysioterapeuten min om å be om en ekstra dyne til å ha under føttene for å få enda mer variasjon i liggestillingen. Den påfølgende natten når sykepleieren var innom for å hjelpe meg med sengen spurte jeg om hun kunne hjelpe meg med en ekstra dyne. Først sukket og stønnet hun for at hun igjen måtte hjelpe meg med sengen ….Svaret og oppførselen hennes deretter sjokkerte meg. Jeg fikk et bryskt svar at dette ikke var noe hotell så hun kunne ikke bare gå å finne en dyne hvor som helst….. Er det mulig tenkte jeg!? Vi er på et sykehus med senger overalt! Beskjeden som jeg var våget jeg ikke si noe til henne. Hun fant omsider en dyne, men den ble bare kastet inn på sengen min. Hva er galt med henne tenkte jeg!? Dette er jo jobben hennes! Hvis hun ikke liker den burde hun slutte for vi som er innlagt og ikke klarer oss selv er tross alt avhengig av hennes hjelp.

Jeg var ikke den eneste hun behandlet slik. Det gjaldt flere på rommet. Vi tok det derfor opp med oversykepleieren på avdelingen. Det endte heldigvis med at vedkommende sykepleier fikk beskjed om å holde seg borte fra vårt rom. Jeg (vi) så henne aldri igjen….

 

«Komplikasjonene startet og kom på løpende bånd»

 

Det gikk ikke ellers ikke mange dagene før komplikasjonene startet og da kom de på løpende bånd….blødninger fra livmor, problemer med blæren og urinveiene, problemer med vannlating, kraftig lungebetennelse, betennelse inne i magen rundt operasjonssåret/coilene og etc. Hver dag måtte jeg forholde meg til nye sykepleiere og leger. Stadig ble jeg sendt til nye røntgen, CT-skan, undersøkelser hos gynekolog, urologer og etc på poliklinikkene. Jeg spurte og gravde for å få svar på hva som var galt, men ingen ville svare meg.

Det eneste jeg fikk vite var at de slet med å få ned den høye *CRP èn min (den lå på 330) – betennelsen i kroppen – som de trodde var forårsaket av lungebetennelsen.

 

«Jeg begynte å føle meg som en byrde for personalet på avdelingen»

 

Hver dag ble jeg hentet av portører som skulle bringe meg til de ulike poliklinikkene, røntgen og CT-skan. Flere ganger hendte det at sykepleiere glemte å bestille portør eller glemte ut tiden for timer som var satt opp på poliklinikkene eller røntgen.  Konsekvensen var at vi kom for sent til oppsatte timer og sykepleierne fikk kjeft fra personellet på poliklinikken/røntgen. Dette medførte at sykepleierne ble sure og  tok det ut på meg. De gav meg som var syk skylden for at de glemte tiden eller glemte å bestille portør. Jeg begynte plutselig å føle meg som en byrde for de fleste som jobbet på avdelingen. De var ikke vant med langtidspasienter. De fleste de forholdt seg til var ute på en dag og to. Her satt de plutselig med en ”langtidspasient” med masse komplikasjoner som bare medførte dem mye ekstraarbeid……

 

Det endte til slutt med at jeg igjen ble sendt til urolog – noe jeg trodde hadde forbindelse med mine problemer med blæren og vannlatingen. Da jeg kom til han begynte han å ”rote” med en ultralyd oppe ved milten min. Noe jeg ikke kunne fatte og begripe kunne ha en sammenheng med blæren min og de problemene jeg hadde med den. Det viste seg at jeg hadde betennelse og veskeansamling rundt operasjonssåret i milten og dette var sannsynligvis årsaken til den høye CRP´en de ikke fikk kontroll på. Jeg fikk beskjed om at han derfor måtte tømme meg for denne vesken. Det innebar ifølge legen et inngrep som var veldig smertefult. Jeg ble helt satt ut og hysterisk for dette var helt ukjent for meg. Jeg trodde han skulle sjekke blæren min – ikke foreta et smertefult inngrep! Han ble overrasket av at jeg ikke visste noe om dette og ikke var blitt forberedt på inngrepet. Siden jeg ikke var forberedt på dette bestemte han seg for å utsette inngrepet til dagen etter så både han og jeg kunne få prate med legen min – for dette skulle jeg være forberedt på ifølge han!

 

«Som pasient hadde jeg krav på å bli sett og bli behandlet med respekt»

 

Hendelsen med urologen medførte at det toppet seg helt for meg. Jeg hadde fått nok av å bli ignorert og behandlet som en kasteball mellom ulike leger og sykepleiere som ikke kommuniserte i sammen og i hvert fall ikke med meg. Jeg ble sint, forbannet, lei meg, frustrert….for selv om jeg var en ”langtidspasient” med flere komplikasjoner enn andre pasienter på avdelingen hadde jeg krav på å bli sett og bli behandlet med respekt. I tillegg skulle de gi meg tillitt til dem.

Jeg husker at jeg tenkte – forsvinner vi pasienter bare i alle diagnoser, apparater, utredninger og stadig nye leger/sykepleiere som vi må forholde oss til. Apparater og fakta kunnskap er overflødig. En pasient er mer enn 60 kilo med symptomer og sykdom…de er mennesker med frykt, smerte og angst for det ukjente….som trenger å bli sett, hørt og respektert….som trenger medmenneskelighet. Det er legenes og sykepleiernes jobb og sørge for dette. En skal føle seg trygg, ha tillitt til de som hjelper og vite at en blir ivaretatt og sett. De skal være der for oss pasientene og ikke omvendt…..Mine leger og sykepleiere glemte å se meg og lytte til meg og mine spørsmål. Jeg ble ignorert og hadde nå mistet all tillitt til dem.

 

«HØR PÅ MEG!!! Se meg! Kommuniser med meg!»

 

Når jeg kom opp på avdelingen igjen sa jeg NOK ER NOK!! Hør på meg! Fortell meg hva som er galt, hvorfor blir jeg sendt rundt omkring på den ene poliklinikken etter den andre, stadig nye røntgen og CT-skan uten noen forklaring på hvorfor, hvorfor blir jeg ikke forberedt på smertefulle inngrep og etc. Jeg forlangte at legen skulle sette seg ned og fortelle hva som var galt med meg og forklare hvorfor de som leger ikke klarte å kommunisere i sammen.

Endelig hørte han meg og tok legen seg tid, satte seg ned, tegnet og forklarte hva som var galt med meg, hvorfor jeg ble sendt rundt omkring, hva som måtte gjøres og etc. Vedrørende inngrepet så var det for å få kontroll på CRP`en og betennelsen som antibiotikaene ikke hjalp mot.

Endelig når jeg satte foten ned både SÅ og HØRTE legen meg.

Så legene kan når de vil….må….det tok han bare 10-15 min…..Ufattelig at en må bli forbannet og sint for å bli sett…..for å få litt respekt….for å få skape tillitt mellom meg, legene og de andre som behandlet meg.

Hadde ikke jeg vært oppegående nok til å si stopp hadde jeg endt opp uten forklaring og med et smertefullt inngrep som det i ettertid viste seg var unødvendig. Dagen etterpå gikk endelig CRP´en min ned og de trengte ikke foreta det smertefulle inngrepet….

 

«I dagens samfunn er det ikke enkelt og være lege eller sykepleier, men de skal allikevel være der for pasientene og ikke omvendt….»

 

Jeg sier ikke at det er enkelt å være verken lege eller sykepleier i dagens samfunn med de krav som stilles til effektivitet og overfylte avdelinger. De har ofte et enormt arbeidspress og med de effektivitetskrav som stilles til dem kan det nok enkelte ganger…eller ofte…være vanskelig å ha tid til og vise medmenneskelighet ved å se og lytte til pasienten, men det er allikevel deres jobb. Som sagt de skal være der for pasientens skyld og ikke omvendt. Og se å lytte er en del av jobben deres.

Jeg vet at det finnes mange gode leger og sykepleiere der ute med både stort hjerte og omsorg og som klarer å ta seg tid til og både se og lytte til pasientene sine, men det var dessverre ikke min erfaring og mitt første møte med helsevesenet … og jeg har heller ikke i etterkant hatt de beste erfaringer i mine møter med helsevesenet….

Det sies stadig at man må være frisk for å være syk….dette uttrykket må jo komme fra et sted…..

 

*CRP-forklaring; CRP

 

 

Ingen å prate med…..

Collage-speak, hear, talk no evil-BW2-webTankene fortsatte å jage gjennom hodet mitt. Skyldfølelsen, tomheten og tristheten ville ikke forsvinne…..fortsatte bare å jage meg. Jeg fikk et sterkere og sterkere behov for å finne noen å prate med om alt som hadde hendt og alle de rare tankene som jaget gjennom hodet mitt.

 

«Når jeg gråt ble jeg ignorert av sykepleiere og leger»

 

Stadig gråt jeg….….Sykepleierne og legene bare ignorerte meg og passerte sengen min når jeg satt og gråt. De kom tilbake når jeg var ferdig å gråte…. Denne oppførselen medførte at følelsen av skyld og ensomhet vokste inni meg….. Og nye tanker kvernet i hodet mitt…Hvorfor var det ingen som brydde seg, ingen som strakk ut en hjelpende hånd, som viste litt omsorg….

Jeg hadde jo tross alt vært i en veldig alvorlig ulykke og i mitt hode måtte det jo finnes et system som kunne ivareta meg, og hjelpe meg med å bearbeide alle de rare og vonde følelsene jeg hadde!? En leser jo stadig i avisen at ved alvorlige ulykker settes det i gang et apparat rundt med traumeteam og personer som de involverte kan prate med. Det måtte da gjelde for meg også tenkte jeg….

 

«Det var ingen jeg kunne prate med»

 

Etter noen dager klarte jeg endelig å ta mot til meg og spør en sykepleier om jeg kunne få prate med noen. Men….nei! Jeg fikk beskjed fra sykepleieren at det ikke var noen jeg kunne prate med….

Hvorfor ikke, tenkte jeg?  Jeg var nær ved å  omkomme i ulykken og det var ikke noe apparat rundt – ikke noen å prate med? Ved en dødsulykke eller hvor flere er involvert forekommer det jo traume team som tar seg av de pårørende. Var det ikke så viktig med meg som var alene i ulykken og som hadde overlevd!?

 

Jeg kontaktet derfor en kompis som hadde kjørt ambulanse for å spør om han visste om det var noen som kunne hjelpe meg. Han fant heldigvis frem til en som jeg kunne prate med – en fantastisk person og samtalepartner  – sykehuspresten Lie Bjelland.  Da jeg ba sykepleieren om å bestille tid hos ham, syntes hun at det var en kjempegod ide…. Helt ufattelig at jeg som var alvorlig skadd og utsatt for en ulykke måtte finne ut av dette selv….

 

«Endelig var det en som så meg, hørte på meg, forstod meg og beroliget meg»

 

Samtalene med Lie Bjelland var fantastiske.  Endelig var det en som så meg, hørte meg, forstod meg og beroliget meg med at det ikke var uvanlig å bli nedfor og ha mange rare tanker etter et så stort traume som jeg hadde vært igjennom. Vi hadde mange gode samtaler, og etter hvert klarte jeg å slappe av og innse hvor heldig jeg hadde vært. Jeg hadde overlevd, barna hadde enda mammaen sin, foreldrene mine 2 døtre, søsteren min sin søster, vennene mine venninnen sin….