HØR PÅ MEG!!!!!!

av Vibeke | nov 20, 2015 | Hjem, Linker, Medisinsk behandling, Siste saker

Dagene på sykehuset gikk. Kroppen min var mørbanket og alle musklene verket etter den kraftige påkjenningen kroppen fikk i kræsjet. Dette medførte at jeg hadde sterke smerter og var på høye doser med morfin og andre sterke smertestillende.

Siden kroppen var så mørbanket slet jeg med å bevege meg og jeg var derfor helt avhengig av hjelp fra sykepleierne. Spesielt på nettene. Det eneste jeg klarte var å ligge på ryggen. For å få variasjon i liggestillingen min måtte jeg flere ganger per natt ringe på sykepleierne for å få dem til å komme og flytte sengen opp eller ned. Stort sett gikk dette greit – sykepleierne var blide og gjorde det de kunne for å hjelpe meg.

En dag fikk jeg et tips av fysioterapeuten min om å be om en ekstra dyne til å ha under føttene for å få enda mer variasjon i liggestillingen. Den påfølgende natten når sykepleieren var innom for å hjelpe meg med sengen spurte jeg om hun kunne hjelpe meg med en ekstra dyne. Først sukket og stønnet hun for at hun igjen måtte hjelpe meg med sengen ….Svaret og oppførselen hennes deretter sjokkerte meg. Jeg fikk et bryskt svar at dette ikke var noe hotell så hun kunne ikke bare gå å finne en dyne hvor som helst….. Er det mulig tenkte jeg!? Vi er på et sykehus med senger overalt! Beskjeden som jeg var våget jeg ikke si noe til henne. Hun fant omsider en dyne, men den ble bare kastet inn på sengen min. Hva er galt med henne tenkte jeg!? Dette er jo jobben hennes! Hvis hun ikke liker den burde hun slutte for vi som er innlagt og ikke klarer oss selv er tross alt avhengig av hennes hjelp.

Jeg var ikke den eneste hun behandlet slik. Det gjaldt flere på rommet. Vi tok det derfor opp med oversykepleieren på avdelingen. Det endte heldigvis med at vedkommende sykepleier fikk beskjed om å holde seg borte fra vårt rom. Jeg (vi) så henne aldri igjen….

Det gikk ikke ellers ikke mange dagene før komplikasjonene startet og da kom de på løpende bånd….blødninger fra livmor, problemer med blæren og urinveiene, problemer med vannlating, kraftig lungebetennelse, betennelse inne i magen rundt operasjonssåret/coilene og etc. Hver dag måtte jeg forholde meg til nye sykepleiere og leger. Stadig ble jeg sendt til nye røntgen, CT-skan, undersøkelser hos gynekolog, urologer og etc på poliklinikkene. Jeg spurte og gravde for å få svar på hva som var galt, men ingen ville svare meg.

Det eneste jeg fikk vite var at de slet med å få ned den høye *CRP èn min (den lå på 330) – betennelsen i kroppen – som de trodde var forårsaket av lungebetennelsen.

Hver dag ble jeg hentet av portører som skulle bringe meg til de ulike poliklinikkene, røntgen og CT-skan. Flere ganger hendte det at sykepleiere glemte å bestille portør eller glemte ut tiden for timer som var satt opp på poliklinikkene eller røntgen.  Konsekvensen var at vi kom for sent til oppsatte timer og sykepleierne fikk kjeft fra personellet på poliklinikken/røntgen. Dette medførte at sykepleierne ble sure og  tok det ut på meg. De gav meg som var syk skylden for at de glemte tiden eller glemte å bestille portør. Jeg begynte plutselig å føle meg som en byrde for de fleste som jobbet på avdelingen. De var ikke vant med langtidspasienter. De fleste de forholdt seg til var ute på en dag og to. Her satt de plutselig med en ”langtidspasient” med masse komplikasjoner som bare medførte dem mye ekstraarbeid……

Det endte til slutt med at jeg igjen ble sendt til urolog – noe jeg trodde hadde forbindelse med mine problemer med blæren og vannlatingen. Da jeg kom til han begynte han å ”rote” med en ultralyd oppe ved milten min. Noe jeg ikke kunne fatte og begripe kunne ha en sammenheng med blæren min og de problemene jeg hadde med den. Det viste seg at jeg hadde betennelse og veskeansamling rundt operasjonssåret i milten og dette var sannsynligvis årsaken til den høye CRP´en de ikke fikk kontroll på. Jeg fikk beskjed om at han derfor måtte tømme meg for denne vesken. Det innebar ifølge legen et inngrep som var veldig smertefult. Jeg ble helt satt ut og hysterisk for dette var helt ukjent for meg. Jeg trodde han skulle sjekke blæren min – ikke foreta et smertefult inngrep! Han ble overrasket av at jeg ikke visste noe om dette og ikke var blitt forberedt på inngrepet. Siden jeg ikke var forberedt på dette bestemte han seg for å utsette inngrepet til dagen etter så både han og jeg kunne få prate med legen min – for dette skulle jeg være forberedt på ifølge han!

Hendelsen med urologen medførte at det toppet seg helt for meg. Jeg hadde fått nok av å bli ignorert og behandlet som en kasteball mellom ulike leger og sykepleiere som ikke kommuniserte i sammen og i hvert fall ikke med meg. Jeg ble sint, forbannet, lei meg, frustrert….for selv om jeg var en ”langtidspasient” med flere komplikasjoner enn andre pasienter på avdelingen hadde jeg krav på å bli sett og bli behandlet med respekt. I tillegg skulle de gi meg tillitt til dem.

Jeg husker at jeg tenkte – forsvinner vi pasienter bare i alle diagnoser, apparater, utredninger og stadig nye leger/sykepleiere som vi må forholde oss til. Apparater og fakta kunnskap er overflødig. En pasient er mer enn 60 kilo med symptomer og sykdom…de er mennesker med frykt, smerte og angst for det ukjente….som trenger å bli sett, hørt og respektert….som trenger medmenneskelighet. Det er legenes og sykepleiernes jobb og sørge for dette. En skal føle seg trygg, ha tillitt til de som hjelper og vite at en blir ivaretatt og sett. De skal være der for oss pasientene og ikke omvendt…..Mine leger og sykepleiere glemte å se meg og lytte til meg og mine spørsmål. Jeg ble ignorert og hadde nå mistet all tillitt til dem.

Når jeg kom opp på avdelingen igjen sa jeg NOK ER NOK!! Hør på meg! Fortell meg hva som er galt, hvorfor blir jeg sendt rundt omkring på den ene poliklinikken etter den andre, stadig nye røntgen og CT-skan uten noen forklaring på hvorfor, hvorfor blir jeg ikke forberedt på smertefulle inngrep og etc. Jeg forlangte at legen skulle sette seg ned og fortelle hva som var galt med meg og forklare hvorfor de som leger ikke klarte å kommunisere i sammen.

Endelig hørte han meg og tok legen seg tid, satte seg ned, tegnet og forklarte hva som var galt med meg, hvorfor jeg ble sendt rundt omkring, hva som måtte gjøres og etc. Vedrørende inngrepet så var det for å få kontroll på CRP`en og betennelsen som antibiotikaene ikke hjalp mot.

Endelig når jeg satte foten ned både SÅ og HØRTE legen meg.

Så legene kan når de vil….må….det tok han bare 10-15 min…..Ufattelig at en må bli forbannet og sint for å bli sett…..for å få litt respekt….for å få skape tillitt mellom meg, legene og de andre som behandlet meg.

Hadde ikke jeg vært oppegående nok til å si stopp hadde jeg endt opp uten forklaring og med et smertefullt inngrep som det i ettertid viste seg var unødvendig. Dagen etterpå gikk endelig CRP´en min ned og de trengte ikke foreta det smertefulle inngrepet….

Jeg sier ikke at det er enkelt å være verken lege eller sykepleier i dagens samfunn med de krav som stilles til effektivitet og overfylte avdelinger. De har ofte et enormt arbeidspress og med de effektivitetskrav som stilles til dem kan det nok enkelte ganger…eller ofte…være vanskelig å ha tid til og vise medmenneskelighet ved å se og lytte til pasienten, men det er allikevel deres jobb. Som sagt de skal være der for pasientens skyld og ikke omvendt. Og se å lytte er en del av jobben deres.

Jeg vet at det finnes mange gode leger og sykepleiere der ute med både stort hjerte og omsorg og som klarer å ta seg tid til og både se og lytte til pasientene sine, men det var dessverre ikke min erfaring og mitt første møte med helsevesenet … og jeg har heller ikke i etterkant hatt de beste erfaringer i mine møter med helsevesenet….

Det sies stadig at man må være frisk for å være syk….dette uttrykket må jo komme fra et sted…..

*CRP-forklaring; CRP