Øyeblikk-VSA_5858-web

 

Et lite øyeblikk er alt som skal til for at livet snus på hode. Dette lille øyeblikket inntraff meg med all sin kraft og styrke på en regnfull vestlandsværsdag, den 28.08.2006, som sjåfør av en bil på en motorvei i Stavanger, og på en strekning jeg hadde kjørt så mange ganger før denne dagen.

 

Det tok kun noen få sekunder – noen få sekunder av et langt liv med mange millioner….billioner sekunder. Det ”lille” øyeblikk som forandret alt – på både godt og vondt. Det ”lille” men allikevel store øyeblikket da bilen jeg kjørte fikk vannplaning og gikk rundt flere ganger før den til slutt ble stoppet av en betongsøyle som sto midt mellom kjøreretningene. Søylen stoppet heldigvis bilen fra å fortsette sin ukontrollerbare ferd over i motsatt kjørebane. . Uten den stående der tør jeg ikke tenke på hva som kunne ha skjedd og hvor jeg hadde vært.

 

Det jeg med sikkerhet kan si er at mitt trygge og kontrollerbare liv som yrkesaktiv alenemor for to herlige barn, god karriere, hvor jeg levde et aktivt og sosialt liv med fokus på familie, venner en god helse og trening ble plutselig revet bort i samme øyeblikk som bilen traff søylen. Heldigvis fikk jeg beholde livet, det ble ikke fratatt meg og mine barn fikk beholde sin mamma. Men jeg mistet styringen og kontrollen i eget liv og over egen kropp.

 

Ulykken påførte meg omfattende indre skader og jeg ble operert og alt gikk bra. Jeg var tross alt heldig – som hadde overlevd. Barna mine hadde fremdeles en mamma.

 

Allikevel ble livet mitt snudd på hodet. Selv om de indre skadene ble operert og ordnet, forble de sterke smertene i min kropp. Jeg ble en smertepasient og ble aldri helt ”meg selv” igjen.

 

Jeg måtte kjempe meg gjennom et helsevesen med et utall av leger, spesialister, psykiatere, psykologer, fysioterapauter, manuell terapauter, kiropraktorer etc – et system jeg knapt hadde hatt kontakt med tidligere. En kamp mot advokater, et forsikringssystem som ikke er til beste for forsikringstaker men kun selskapet selv. Jeg fikk en liten smakebit av hvordan vårt rettsvesen fungerer. Hvordan man blir behandlet i NAV systemet.

Alle har en ting til felles, man er bare et nummer i køen. Ikke et menneske som fortjener å bli behandlet med omsorg , verdighet og rettferdighet. Kun et nummer. Alle disse systemene krever en kamp – en tøff og brutal kamp som en må kjempe seg gjennom for å overleve, for å beholde sin egen verdighet samt å få den beste rettferdighet man kan oppnå under de forutsetninger som foreligger.

 

Alle disse kampene krevde utrolig mye energi samtidig som jeg kjempet mot smertene som ikke ville gi seg. En kamp jeg var besatt på å vinne de første årene. Derfor endte det opp som en kamp mot meg selv. Hvem var jeg nå? En person med kroniske smerter som konstant ble innhentet og påminnet om de få sekundene – det ”lille” øyeblikket som forandret alt – en som plutselig var avhengig av hjelp fra familie og venner, avhengig av et system hvor en må kjempe seg frem og brøle høyest mulig for å få oppmerksomhet fordi en kun er et nummer blant mange andre? Det viste seg å være en umulig kamp å vinne. Jeg innså at skulle livet bli godt måtte jeg virkelig lære meg å akseptere at livet var endret på alle måter. Det lille øyeblikket hadde forandret alt; jobb og karriere måtte jeg gi opp, det sosiale livet og aktiviteten justeres og viktigst av alt – jeg måtte lære meg selv å kjenne på ny og lære å leve med kroniske smerter 24/7.

 

Jeg hadde ingen oppskrift, ingen som kunne guide meg på veien – samfunnet og systemet er ikke lagt opp slik – alt måtte jeg finne ut av selv. Det var som å gå seg vill i en uendelig lang og mørklagt tunnel med mange lange tunge og bratte bakker hvor en ikke kunne skimte lyset i enden.

 

Veien gjennom tunellen var utrolig lang, kampene opp bakkene uendelig tøffe, slitsomme og energikrevende. Mange ganger hadde jeg bare lyst til å legge meg ned og gi opp, men jeg klarte å stå på og finne veien opp og frem til enden og lyset.

 

Nå i ettertid vil jeg si at veien og kampen allikevel ikke var forgjeves. Den har lært meg utrolig mye om meg selv, andre rundt meg – om barnas evne til å akseptere, takle og bruke sin empati, familie og venners evne til å stille opp for å hjelpe. Mennesker i jobb som prøvde alt de kunne for å hjelpe meg til å komme tilbake i arbeidslivet. I tillegg har jeg lært systemet og samfunnet og kjenne på en helt annen måte. En viktig lærdom for meg selv og andre.

 

Det ”lille” øyeblikket tvang meg inn på en ny kurs og en ny tilværelse preget av andre verdier. Jeg måtte bli kjent med meg selv igjen – det tvang meg til å utforske andre sider av meg selv og har gitt meg en utrolig styrke – en styrke jeg ikke ante bodde i meg.

Jeg vil påstå at jeg har blitt forandret som menneske og person. Til tross for at jeg alltid må ta hensyn til smertene og at de til tider slår meg helt ut – jeg har dårlige dager – vil jeg våge å si at jeg har et veldig godt liv og en veldig god livskvalitet. Jeg har fått et annet syn på livet – er mer opptatt av de små øyeblikkene, de små tingene, verdsetter de gode dagene for alt de er verdt og setter utrolig stor pris på de jeg har rundt meg som har støttet meg og hjulpet meg.

 

All motgangen har som nevnt gjort meg sterk, gitt meg et godt og verdifullt liv og jeg har fått mye kunnskap om vårt samfunn, helsevesen, NAV, advokater, forsikringsbransjen, rettsvesen etc. Kunnskap jeg vet andre kan trenge. Ønsket mitt er derfor at ved å dele av min erfaring så kan jeg inspirerer og hjelpe andre til å stå på – aldri gi opp.

 

Ta vare på de små øyeblikkene – selv de minste – det skal kun et lite øyeblikk til for å forandre alt. På godt og vondt.