Tankene fortsatte å jage gjennom hodet mitt. Skyldfølelsen, tomheten og tristheten ville ikke forsvinne…..fortsatte bare å jage meg. Jeg fikk et sterkere og sterkere behov for å finne noen å prate med om alt som hadde hendt og alle de rare tankene som jaget gjennom hodet mitt.

Stadig gråt jeg….….Sykepleierne og legene bare ignorerte meg og passerte sengen min når jeg satt og gråt. De kom tilbake når jeg var ferdig å gråte…. Denne oppførselen medførte at følelsen av skyld og ensomhet vokste inni meg….. Og nye tanker kvernet i hodet mitt…Hvorfor var det ingen som brydde seg, ingen som strakk ut en hjelpende hånd, som viste litt omsorg….

Jeg hadde jo tross alt vært i en veldig alvorlig ulykke og i mitt hode måtte det jo finnes et system som kunne ivareta meg, og hjelpe meg med å bearbeide alle de rare og vonde følelsene jeg hadde!? En leser jo stadig i avisen at ved alvorlige ulykker settes det i gang et apparat rundt med traumeteam og personer som de involverte kan prate med. Det måtte da gjelde for meg også tenkte jeg….

Etter noen dager klarte jeg endelig å ta mot til meg og spør en sykepleier om jeg kunne få prate med noen. Men….nei! Jeg fikk beskjed fra sykepleieren at det ikke var noen jeg kunne prate med….

Hvorfor ikke, tenkte jeg?  Jeg var nær ved å  omkomme i ulykken og det var ikke noe apparat rundt – ikke noen å prate med? Ved en dødsulykke eller hvor flere er involvert forekommer det jo traume team som tar seg av de pårørende. Var det ikke så viktig med meg som var alene i ulykken og som hadde overlevd!?

Jeg kontaktet derfor en kompis som hadde kjørt ambulanse for å spør om han visste om det var noen som kunne hjelpe meg. Han fant heldigvis frem til en som jeg kunne prate med – en fantastisk person og samtalepartner  – sykehuspresten Lie Bjelland.  Da jeg ba sykepleieren om å bestille tid hos ham, syntes hun at det var en kjempegod ide…. Helt ufattelig at jeg som var alvorlig skadd og utsatt for en ulykke måtte finne ut av dette selv….

Samtalene med Lie Bjelland var fantastiske.  Endelig var det en som så meg, hørte meg, forstod meg og beroliget meg med at det ikke var uvanlig å bli nedfor og ha mange rare tanker etter et så stort traume som jeg hadde vært igjennom. Vi hadde mange gode samtaler, og etter hvert klarte jeg å slappe av og innse hvor heldig jeg hadde vært. Jeg hadde overlevd, barna hadde enda mammaen sin, foreldrene mine 2 døtre, søsteren min sin søster, vennene mine venninnen sin….