Sykehus-VSA_9145Døgnet på intensiven ble langt. Statusen var stabil, men kritisk. Jeg var koblet til flere apparater som målte hjerterytme, puls, blodtrykk og etc. I tillegg ble jeg gitt intravenøs væske og medisiner – men ingen smertelindring. Jeg hadde mistet all kontroll over eget liv, og nå var det helsepersonell og maskiner som hadde overtatt kontrollen og som passet på meg.

”Hvorfor kunne de ikke hjelpe meg med å dempe smertene mine»

Det var vanskelig å finne ro fordi smertene som jaget gjennom kroppen min var så utrolig intense – det føltes som om et knivblad som ble stukket inn om og om igjen. Det opplevdes som en ren tortur…Jeg måtte konsentrere meg for å klare å ligge stille fordi det var vondt å holde samme stilling. Samtidig klarte jeg ikke å bevege meg fordi den minste bevegelse gjorde smertene verre.

Innimellom all “torturen” tryglet og ba jeg sykepleieren som satt ved sengen min og overvåket meg, om å hjelpe meg med smertene, men jeg fikk bare beskjed om at det kunne hun ikke. Hun sa det eneste hun kunne var å legge en kald klut på pannen min. Husker hvor desperat jeg var og på tankene som for gjennom hodet mitt – hvorfor ville de ikke hjelpe meg?  Hvordan kunne de la meg ha så mye smerter når de hadde mulighet til å dempe dem? Uansett hvor mye jeg tryglet og ba, måtte jeg klare meg med den kalde kluten på pannen….

”Klokken fulgte meg enda….som om jeg var et gissel av tiden….”

Klokken fulgte meg enda….som om jeg var et gissel av tiden….minuttene gikk så sakte…klarte ikke sove…bare stirret på klokken som hang på veggen…den beveget seg knapt….Innimellom trodde jeg at jeg døste, men hver gang jeg så på klokken hadde den knapt beveget seg….det føltes som om tiden stod stille….og jeg tenkte hvorfor beveger ikke klokken seg!?

”Utenfor faresonen”

Allikevel gikk tiden og jeg var utenfor faresonen og kunne overflyttes fra intensiven til sengepost. Der kunne jeg endelig få smertelindring. Da gikk det ikke mange minuttene før jeg kjente virkningen av den og kroppen fikk slappet av og smertene begynte å avta. ENDELIG – det føltes så utrolig fantastisk! Både jeg og kroppen fikk fred. Lite visste jeg da at dette var mitt første møte med et liv med konstante smerter….

 

I ettertid fikk jeg vite at det var pga operasjonen og innsettelsen av 12 fremmedlegemer – i form av coiler (metallringer) – rundt de revne blodårer i magen som gjorde at jeg ikke kunne gi meg noe smertestillende. Legene måtte være sikre på at kroppen ikke kom til å avstøte dem…