Sorg-molisaizEndelig var smertene håndterbare og jeg hadde tid til å reflektere og tenke over hva som egentlig hadde hendt – hvor alvorlig og nær jeg hadde vært på å dø. Jeg hadde vært bare noen få metre fra å omkomme….hadde det ikke vært for betongsøylen i mellom kjøreretningene hadde jeg aldri overlevd.

Minnene om den redselsfulle turen på motorveien begynte å jage gjennom hodet mitt – tankene, panikken, frykten, de intense smertene, lydene, luktene…. Det var som et hakk i en plate – en sang som stod på replay – den ble spilt om igjen og om igjen og om igjen….ville ikke slutte…selv i drømmene jaget den meg….

 

 

«Alle jeg var i kontakt med minnet meg stadig på hvor glad jeg måtte være som hadde overlevd ulykken«

 

Alle jeg var i kontakt med – sykepleierne, legene, familie og venner – minnet meg stadig på hvor heldig jeg var som hadde overlevd ulykken og hvor glad jeg måtte være. Og oppi det hele klarte jeg å forstå hvor utrolig heldig jeg var som hadde overlevd og det tilsynelatende uten noen form for varige mèn. Jeg hadde kun noen kuttsår på det ene låret og i hendene, tre brukne ribben, punktert lunge og de indre blødninger som de hadde klart å stoppe under operasjonen. Alt skader som ikke lengre var alvorlige, som kom til å hele seg selv, forsvinne og ikke gi meg noen varige mén ifølge legene…..

 

«Hvorfor var jeg allikevel mer opptatt av hvor skremmende det hadde vært å se døden i øynene, enn å føle glede ved å ha overlevd!?«

 

Men….jeg følte meg ikke glad….bare veldig trist og lei meg….Til stadighet gråt jeg….følte meg så liten, ubetydelig og jeg hadde så utrolig mange spørsmål og tanker. Hvorfor meg? Hvorfor følte jeg slik skyld for at jeg mistet kontrollen over bilen? Hvorfor følte jeg meg så naken og sårbar? Hvorfor var jeg mer opptatt av hvor skremmende det hadde vært å se døden i øynene, enn å føle glede ved å ha overlevd? Hvorfor følte jeg meg så utrolig alene til tross for den enorme støtten fra familie og venner… Hvorfor klarte ikke jeg å være glad?