Jeg overlevde….så hvorfor var jeg ikke glad…!?
Endelig var smertene håndterbare og jeg hadde tid til å reflektere og tenke over hva som egentlig hadde hendt – hvor alvorlig og nær jeg hadde vært på å dø. Jeg hadde vært bare noen få metre fra å omkomme….hadde det ikke vært for betongsøylen i mellom kjøreretningene hadde jeg aldri overlevd.
Minnene om den redselsfulle turen på motorveien begynte å jage gjennom hodet mitt – tankene, panikken, frykten, de intense smertene, lydene, luktene…. Det var som et hakk i en plate – en sang som stod på replay – den ble spilt om igjen og om igjen og om igjen….ville ikke slutte…selv i drømmene jaget den meg….
Alle jeg var i kontakt med – sykepleierne, legene, familie og venner – minnet meg stadig på hvor heldig jeg var som hadde overlevd ulykken og hvor glad jeg måtte være. Og oppi det hele klarte jeg å forstå hvor utrolig heldig jeg var som hadde overlevd og det tilsynelatende uten noen form for varige mèn. Jeg hadde kun noen kuttsår på det ene låret og i hendene, tre brukne ribben, punktert lunge og de indre blødninger som de hadde klart å stoppe under operasjonen. Alt skader som ikke lengre var alvorlige, som kom til å hele seg selv, forsvinne og ikke gi meg noen varige mén ifølge legene…..
Men….jeg følte meg ikke glad….bare veldig trist og lei meg….Til stadighet gråt jeg….følte meg så liten, ubetydelig og jeg hadde så utrolig mange spørsmål og tanker. Hvorfor meg? Hvorfor følte jeg slik skyld for at jeg mistet kontrollen over bilen? Hvorfor følte jeg meg så naken og sårbar? Hvorfor var jeg mer opptatt av hvor skremmende det hadde vært å se døden i øynene, enn å føle glede ved å ha overlevd? Hvorfor følte jeg meg så utrolig alene til tross for den enorme støtten fra familie og venner… Hvorfor klarte ikke jeg å være glad?
Intensiven…mitt første møte med et liv i konstante smerter
Døgnet på intensiven ble langt. Statusen var stabil, men kritisk. Jeg var koblet til flere apparater som målte hjerterytme, puls, blodtrykk og etc. I tillegg ble jeg gitt intravenøs væske og medisiner – men ingen smertelindring. Jeg hadde mistet all kontroll over eget liv, og nå var det helsepersonell og maskiner som hadde overtatt kontrollen og som passet på meg.
”Hvorfor kunne de ikke hjelpe meg med å dempe smertene mine»
Det var vanskelig å finne ro fordi smertene som jaget gjennom kroppen min var så utrolig intense – det føltes som om et knivblad som ble stukket inn om og om igjen. Det opplevdes som en ren tortur…Jeg måtte konsentrere meg for å klare å ligge stille fordi det var vondt å holde samme stilling. Samtidig klarte jeg ikke å bevege meg fordi den minste bevegelse gjorde smertene verre.
Innimellom all “torturen” tryglet og ba jeg sykepleieren som satt ved sengen min og overvåket meg, om å hjelpe meg med smertene, men jeg fikk bare beskjed om at det kunne hun ikke. Hun sa det eneste hun kunne var å legge en kald klut på pannen min. Husker hvor desperat jeg var og på tankene som for gjennom hodet mitt – hvorfor ville de ikke hjelpe meg? Hvordan kunne de la meg ha så mye smerter når de hadde mulighet til å dempe dem? Uansett hvor mye jeg tryglet og ba, måtte jeg klare meg med den kalde kluten på pannen….
”Klokken fulgte meg enda….som om jeg var et gissel av tiden….”
Klokken fulgte meg enda….som om jeg var et gissel av tiden….minuttene gikk så sakte…klarte ikke sove…bare stirret på klokken som hang på veggen…den beveget seg knapt….Innimellom trodde jeg at jeg døste, men hver gang jeg så på klokken hadde den knapt beveget seg….det føltes som om tiden stod stille….og jeg tenkte hvorfor beveger ikke klokken seg!?
”Utenfor faresonen”
Allikevel gikk tiden og jeg var utenfor faresonen og kunne overflyttes fra intensiven til sengepost. Der kunne jeg endelig få smertelindring. Da gikk det ikke mange minuttene før jeg kjente virkningen av den og kroppen fikk slappet av og smertene begynte å avta. ENDELIG – det føltes så utrolig fantastisk! Både jeg og kroppen fikk fred. Lite visste jeg da at dette var mitt første møte med et liv med konstante smerter….
I ettertid fikk jeg vite at det var pga operasjonen og innsettelsen av 12 fremmedlegemer – i form av coiler (metallringer) – rundt de revne blodårer i magen som gjorde at jeg ikke kunne gi meg noe smertestillende. Legene måtte være sikre på at kroppen ikke kom til å avstøte dem…
Sea breeze
Foto: Vibeke Sahl ©
TIDEN….Varsle pårørende? Operasjon? Javel men jeg rekker vel å hente barna i barnehagen?
Endelig kom ambulansen…..alt skjedde så raskt….på med krave, opp på brettet, over på båren og inn i ambulansen. Husker enda smertene som jaget igjennom kroppen, problemene med å puste, den intense kvalmen….Før jeg visste ordet av det var vi på sykehuset og ble tatt imot av traumeteamet.
”Deretter husker jeg klokken…tiden….minuttene som gikk”
Deretter husker jeg klokken….tiden…minuttene som gikk……hvor opptatt jeg var av alt utenom det som skjedde rundt meg. Jeg var i sjokk og trodde at det kun var noen skrammer og småskader, selv da de klippet av meg klærne og ønsket å kontakte mine nærmeste pårørende…. Helt unødvendig ifølge min irrasjonelle tenking. Jeg skulle jo hjem så snart de hadde fått sjekket meg og innsett at det ikke var noe alvorlig galt. Det kunne vel ikke ta så lang tid!?
”Kom jeg til å rekke å hente barna?”
Jeg var mer opptatt av om jeg kom til å rekke å hente barna på SFO og i barnehage enn hva som foregikk rundt meg og inni meg selv. Sjekk av personalia, tilkalling av de nærmeste pårørende, blodprøver, måling av blodtrykk, sjekk av pupiller, puls etc. Stirret konstant på klokken, på minuttene som gikk…ville jeg rekke det? Klokken var ikke engang 12 enda….dette kunne vel ikke ta mer enn et par timer…Allikevel tiden gikk og jeg tenkte…kanskje jeg ikke rekker å hente barna!? Det ble derfor viktigere for meg at de fikk påkalt noen for å hente barna enn å tilkalle de nærmeste pårørende – i tilfelle jeg ikke skulle rekke det.
”Før jeg visste ordet av det lå jeg på operasjonsbordet. Klokken nærmet seg 13….”
Deretter begynte tiden å renne ut ved at jeg måtte transporteres til røntgen og til CT av hode og kropp… Det ble konstatert brudd av 3 ribben, mulig brudd i nakke, punktert og skadet lunge samt indre blødninger. Før jeg visste ordet av det lå jeg på operasjonsbordet. Klokken nærmet seg 13…. Jeg var våken under hele operasjonen og måtte en gang per minutt holde pusten i 10 sekunder for de opererte etter bilder. Fulgte enda med på klokken….tiden som gikk. Operasjonen tok så lang tid! Jeg var ferdig operert ca klokken 15:30 og ble da sendt opp på intensivavdelingen for overvåking det neste døgnet. Jeg kom ikke til å rekke barnehagen og SFO´en. Heldigvis hadde jeg sikret meg en back up for henting av barna….
Stanser DU hvis noen trenger hjelp?
Hele august 2009 hadde vært knusktørr frem til mandag 28.august. Denne mandagen plasket regnet ned. Ute på motorveien i venstre kjørefelt fikk jeg plutselig vannplaning og mistet kontrollen over bilen. Bilen skled som på den glatteste isen og startet på en vill ferd. Først ved å skli over mot høyre kjørefelt hvor det lå en stor varebil. Av frykt for å krasje med den rev jeg instinktivt rattet til venstre og panikk bremset hvorpå bilens ville ferd ble enda villere ved at den skar til venstre og startet å rulle rundt flere ganger, endte opp ned og fløy over autovernet i motgående kjøreretning.
“I det jeg mistet kontrollen over bilen ble sekundene som timer”
I det jeg mistet kontrollen over bilen ble sekundene som timer. Jeg husker hvert eneste sekund det tok fra jeg mistet kontrollen over bilen, alle tankene, frykten, smertene, lydene, og luktene.
På disse få lange dramatiske sekundene klarte tankene å spinne i alle retninger – på livet, ungene, jobben, hvor galt dette kom til å ende, hvor katastrofalt det ville bli om flere biler ble involvert, hvor skadet jeg kunne å bli…
Husker hvordan jeg kjente de intense smertene, pusteproblemene, lyden av rutene som knustes, metallet som skrapte mot asfalten, frykten for å treffe andre biler og medføre skade på andre, frykten for å havne i rullestol…..
Plutselig idet bilen var opp ned og raste sideveis over autovernet mot motsatt kjøreretning mens jeg så bilene fare forbi i 90 kilometer så jeg døden i øynene…..jeg tenkte at dette kunne aldri gå bra….når som helst ville det være slutt….. PLUTSELIG stoppet bilen….opp ned mellom kjøreretningene i en betongsøyle.
Jeg registrerte den plutselige stillheten. Så kom sjokket….før jeg kjente lukten av noe brent, svidd….panikken kom igjen…tenkte at jeg måtte komme meg ut så raskt som mulig før det ville ta fyr, begynne å brenne, eksplodere…. Fikk av meg belte og jeg krøp ut av vinduet på passasjersiden, over knust glass, løse gjenstander etc. Tenkte plutselig ikke rasjonelt. MÅTTE bare ut før bilen eksploderte. Ut til hjelpen.
Vel ute er jeg alene….ingen hadde stoppet for å hjelpe…. Fordi jeg hadde store indre smerter, pusteproblemer og var veldig kvalm måtte jeg sitte på huk i veikanten. Så kom et nytt sjokk…..jeg satt der helt alene med store smerter etter å ha sett døden i øynene, trengte hjelp og ingen hadde stoppet. Ingen brydde seg….
Hvordan var det mulig? Det var en travel dag på motorveien med masse trafikk, mange biler som hadde passert idet bilen min hadde hatt sin ville ferd rundt og rundt i kjørebanen, over autovernet….? Noen måtte ha sett det? Flere hadde passert det? Om de ikke hadde klart å stoppe så måtte vel noen ha ringt det inn til AMK?
Bilen lå opp ned totalvraket i veikanten mens jeg selv prøvde å skaffe hjelp ved å vinke til forbipasserende biler, men de bare raste forbi…..Ingen ville stoppe! Jeg bestemte meg for å krype inn i bilen igjen for å lete etter mobilen så jeg selv kunne ringe etter hjelp. Bilen var bare et kaos av knust glass, løse gjenstander, utløste airbager etc. Det var umulig å finne mobilen. Jeg måtte krype ut igjen og igjen forsøke å få noen til å stoppe for å hjelpe meg.
“Ingen stopper!”
Igjen satt jeg alene, skadet og i sjokk i veikanten og vinket etter hjelp, men bilene bare passerte…Jeg har aldri følt meg så alene og isolert…..Var det ingen som så meg og brydde seg!?
Endelig etter mange minutter stoppet en bil i motsatt kjøreretning. Det hadde gått mellom 5 og 10 minutt siden jeg mistet kontrollen på bilen….Lange minutter som føltes som et helt liv. Endelig var det noen som ville hjelpe meg.
Da han ringte inn var det første melding om ulykken som ble meldt AMK. Ingen andre hadde ringt det inn….
Etter at første bil stoppet fikk bjellesauen oppmerksomhet og flere stoppet for å hjelpe meg samt dirigere trafikken. Noen la på meg varmeteppe, bandasjerte de oppkuttede og bløende hendene mine, pratet med meg og viste meg omsorg. Endelig kunne jeg slappe av fordi jeg fikk hjelp og ambulansen var på vei.
Denne lille hendelsen av ignoranse og likegyldighet fra omgivelsene når jeg var skadet og virkelig trengte hjelp har hjemsøkt meg mange ganger siden ulykken. Det betydde så lite for andre fremmede om jeg var skadd og trengte hjelp, de brydde seg ikke, hadde ikke tid, var for opptatt av seg selv og sin egen tid, for opptatt med selv å komme seg frem dit de skulle.
“Du har plikt til å stoppe!”
Til deg som eventuelt leser dette og passerer en ulykke så husk – du har en PLIKT til å stoppe!
Ifølge Vegtrafikklovens §12 er en forpliktet til å stoppe for å hjelpe personer som er kommet til skade. Dersom du ikke overholder denne plikten kan du bli ilagt straff og bøter.
Noen få minutter av din tid kan bety liv eller død for den du stopper for….uten at jeg eller noen andre ante det hadde min stoppeklokke allerede startet på det tidspunktet og tiden min i var i ferd med å renne ut…..jeg var ikke reddet enda for det viste seg at jeg hadde store indre blødninger….
Det «lille» øyeblikket
Et lite øyeblikk er alt som skal til for at livet snus på hode. Dette lille øyeblikket inntraff meg med all sin kraft og styrke på en regnfull vestlandsværsdag, den 28.08.2006, som sjåfør av en bil på en motorvei i Stavanger, og på en strekning jeg hadde kjørt så mange ganger før denne dagen.
Det tok kun noen få sekunder – noen få sekunder av et langt liv med mange millioner….billioner sekunder. Det ”lille” øyeblikk som forandret alt – på både godt og vondt. Det ”lille” men allikevel store øyeblikket da bilen jeg kjørte fikk vannplaning og gikk rundt flere ganger før den til slutt ble stoppet av en betongsøyle som sto midt mellom kjøreretningene. Søylen stoppet heldigvis bilen fra å fortsette sin ukontrollerbare ferd over i motsatt kjørebane. . Uten den stående der tør jeg ikke tenke på hva som kunne ha skjedd og hvor jeg hadde vært.
Det jeg med sikkerhet kan si er at mitt trygge og kontrollerbare liv som yrkesaktiv alenemor for to herlige barn, god karriere, hvor jeg levde et aktivt og sosialt liv med fokus på familie, venner en god helse og trening ble plutselig revet bort i samme øyeblikk som bilen traff søylen. Heldigvis fikk jeg beholde livet, det ble ikke fratatt meg og mine barn fikk beholde sin mamma. Men jeg mistet styringen og kontrollen i eget liv og over egen kropp.
Ulykken påførte meg omfattende indre skader og jeg ble operert og alt gikk bra. Jeg var tross alt heldig – som hadde overlevd. Barna mine hadde fremdeles en mamma.
Allikevel ble livet mitt snudd på hodet. Selv om de indre skadene ble operert og ordnet, forble de sterke smertene i min kropp. Jeg ble en smertepasient og ble aldri helt ”meg selv” igjen.
Jeg måtte kjempe meg gjennom et helsevesen med et utall av leger, spesialister, psykiatere, psykologer, fysioterapauter, manuell terapauter, kiropraktorer etc – et system jeg knapt hadde hatt kontakt med tidligere. En kamp mot advokater, et forsikringssystem som ikke er til beste for forsikringstaker men kun selskapet selv. Jeg fikk en liten smakebit av hvordan vårt rettsvesen fungerer. Hvordan man blir behandlet i NAV systemet.
Alle har en ting til felles, man er bare et nummer i køen. Ikke et menneske som fortjener å bli behandlet med omsorg , verdighet og rettferdighet. Kun et nummer. Alle disse systemene krever en kamp – en tøff og brutal kamp som en må kjempe seg gjennom for å overleve, for å beholde sin egen verdighet samt å få den beste rettferdighet man kan oppnå under de forutsetninger som foreligger.
Alle disse kampene krevde utrolig mye energi samtidig som jeg kjempet mot smertene som ikke ville gi seg. En kamp jeg var besatt på å vinne de første årene. Derfor endte det opp som en kamp mot meg selv. Hvem var jeg nå? En person med kroniske smerter som konstant ble innhentet og påminnet om de få sekundene – det ”lille” øyeblikket som forandret alt – en som plutselig var avhengig av hjelp fra familie og venner, avhengig av et system hvor en må kjempe seg frem og brøle høyest mulig for å få oppmerksomhet fordi en kun er et nummer blant mange andre? Det viste seg å være en umulig kamp å vinne. Jeg innså at skulle livet bli godt måtte jeg virkelig lære meg å akseptere at livet var endret på alle måter. Det lille øyeblikket hadde forandret alt; jobb og karriere måtte jeg gi opp, det sosiale livet og aktiviteten justeres og viktigst av alt – jeg måtte lære meg selv å kjenne på ny og lære å leve med kroniske smerter 24/7.
Jeg hadde ingen oppskrift, ingen som kunne guide meg på veien – samfunnet og systemet er ikke lagt opp slik – alt måtte jeg finne ut av selv. Det var som å gå seg vill i en uendelig lang og mørklagt tunnel med mange lange tunge og bratte bakker hvor en ikke kunne skimte lyset i enden.
Veien gjennom tunellen var utrolig lang, kampene opp bakkene uendelig tøffe, slitsomme og energikrevende. Mange ganger hadde jeg bare lyst til å legge meg ned og gi opp, men jeg klarte å stå på og finne veien opp og frem til enden og lyset.
Nå i ettertid vil jeg si at veien og kampen allikevel ikke var forgjeves. Den har lært meg utrolig mye om meg selv, andre rundt meg – om barnas evne til å akseptere, takle og bruke sin empati, familie og venners evne til å stille opp for å hjelpe. Mennesker i jobb som prøvde alt de kunne for å hjelpe meg til å komme tilbake i arbeidslivet. I tillegg har jeg lært systemet og samfunnet og kjenne på en helt annen måte. En viktig lærdom for meg selv og andre.
Det ”lille” øyeblikket tvang meg inn på en ny kurs og en ny tilværelse preget av andre verdier. Jeg måtte bli kjent med meg selv igjen – det tvang meg til å utforske andre sider av meg selv og har gitt meg en utrolig styrke – en styrke jeg ikke ante bodde i meg.
Jeg vil påstå at jeg har blitt forandret som menneske og person. Til tross for at jeg alltid må ta hensyn til smertene og at de til tider slår meg helt ut – jeg har dårlige dager – vil jeg våge å si at jeg har et veldig godt liv og en veldig god livskvalitet. Jeg har fått et annet syn på livet – er mer opptatt av de små øyeblikkene, de små tingene, verdsetter de gode dagene for alt de er verdt og setter utrolig stor pris på de jeg har rundt meg som har støttet meg og hjulpet meg.
All motgangen har som nevnt gjort meg sterk, gitt meg et godt og verdifullt liv og jeg har fått mye kunnskap om vårt samfunn, helsevesen, NAV, advokater, forsikringsbransjen, rettsvesen etc. Kunnskap jeg vet andre kan trenge. Ønsket mitt er derfor at ved å dele av min erfaring så kan jeg inspirerer og hjelpe andre til å stå på – aldri gi opp.
Ta vare på de små øyeblikkene – selv de minste – det skal kun et lite øyeblikk til for å forandre alt. På godt og vondt.
28.august D-dag
D-dag. I dag er det 9 år siden livet mitt ble snudd opp ned. På et lite øyeblikk ble alle planer og den fremtid jeg trodde lå foran meg totalt endret. Hvordan takler man at en aldri kommer til å våkne opp igjen til det livet en hadde og den personen en var? Hvem skulle kontrollere livet mitt – smertene eller jeg!? Kampen for tilværelsen har vært bratt, tung og lærerik. Det ble en kamp ingen kunne vinne. Et liv med smerter kan også være et godt liv for de gode dagene overskygger de dårlige. Det gjelder bare om å verdsette og ta vare på de små øyeblikkene i livet og være takknemmelig for at en tross alt fikk beholde livet. Motgangen har gitt meg en stor styrke og et mye mer menigsfult liv da jeg setter mer pris på de små øyeblikk og møter med nye mennesker i min hverdag. Jeg ønsker å dele mine øyeblikk, kamper og erfaringer med andre i håp om å kunne hjelpe eller inspirere. Mer om dette kommer…..så følg med om du vil følge de øyeblikk som har preget og preger mitt liv….