STOPP-VSA_5982-webHele august 2009 hadde vært knusktørr frem til mandag 28.august. Denne mandagen plasket regnet ned. Ute på motorveien i venstre kjørefelt fikk jeg plutselig vannplaning og mistet kontrollen over bilen. Bilen skled som på den glatteste isen og startet på en vill ferd. Først ved å skli over mot høyre kjørefelt hvor det lå en stor varebil. Av frykt for å krasje med den rev jeg instinktivt rattet til venstre og panikk bremset hvorpå bilens ville ferd ble enda villere ved at den skar til venstre og startet å rulle rundt flere ganger, endte opp ned og fløy over autovernet i motgående kjøreretning.

“I det jeg mistet kontrollen over bilen ble sekundene som timer”

I det jeg mistet kontrollen over bilen ble sekundene som timer. Jeg husker hvert eneste sekund det tok fra jeg mistet kontrollen over bilen, alle tankene, frykten, smertene, lydene, og luktene.

På disse få lange dramatiske sekundene klarte tankene å spinne i alle retninger – på livet, ungene, jobben, hvor galt dette kom til å ende, hvor katastrofalt det ville bli om flere biler ble involvert, hvor skadet jeg kunne å bli…

Husker hvordan jeg kjente de intense smertene, pusteproblemene, lyden av rutene som knustes, metallet som skrapte mot asfalten, frykten for å treffe andre biler og medføre skade på andre, frykten for å havne i rullestol…..

Plutselig idet bilen var opp ned og raste sideveis over autovernet mot motsatt kjøreretning mens jeg så bilene fare forbi i 90 kilometer så jeg døden i øynene…..jeg tenkte at dette kunne aldri gå bra….når som helst ville det være slutt….. PLUTSELIG stoppet bilen….opp ned mellom kjøreretningene i en betongsøyle.

Jeg registrerte den plutselige stillheten. Så kom sjokket….før jeg kjente lukten av noe brent, svidd….panikken kom igjen…tenkte at jeg måtte komme meg ut så raskt som mulig før det ville ta fyr, begynne å brenne, eksplodere…. Fikk av meg belte og jeg krøp ut av vinduet på passasjersiden, over knust glass, løse gjenstander etc. Tenkte plutselig ikke rasjonelt. MÅTTE bare ut før bilen eksploderte. Ut til hjelpen.

Vel ute er jeg alene….ingen hadde stoppet for å hjelpe…. Fordi jeg hadde store indre smerter, pusteproblemer og var veldig kvalm måtte jeg sitte på huk i veikanten. Så kom et nytt sjokk…..jeg satt der helt alene med store smerter etter å ha sett døden i øynene, trengte hjelp og ingen hadde stoppet. Ingen brydde seg….

Hvordan var det mulig? Det var en travel dag på motorveien med masse trafikk, mange biler som hadde passert idet bilen min hadde hatt sin ville ferd rundt og rundt i kjørebanen, over autovernet….? Noen måtte ha sett det? Flere hadde passert det? Om de ikke hadde klart å stoppe så måtte vel noen ha ringt det inn til AMK?

Bilen lå opp ned totalvraket i veikanten mens jeg selv prøvde å skaffe hjelp ved å vinke til forbipasserende biler, men de bare raste forbi…..Ingen ville stoppe! Jeg bestemte meg for å krype inn i bilen igjen for å lete etter mobilen så jeg selv kunne ringe etter hjelp. Bilen var bare et kaos av knust glass, løse gjenstander, utløste airbager etc. Det var umulig å finne mobilen. Jeg måtte krype ut igjen og igjen forsøke å få noen til å stoppe for å hjelpe meg.

Ingen stopper!

Igjen satt jeg alene, skadet og i sjokk i veikanten og vinket etter hjelp, men bilene bare passerte…Jeg har aldri følt meg så alene og isolert…..Var det ingen som så meg og brydde seg!?

Endelig etter mange minutter stoppet en bil i motsatt kjøreretning. Det hadde gått mellom 5 og 10 minutt siden jeg mistet kontrollen på bilen….Lange minutter som føltes som et helt liv. Endelig var det noen som ville hjelpe meg.

Da han ringte inn var det første melding om ulykken som ble meldt AMK. Ingen andre hadde ringt det inn….

Etter at første bil stoppet fikk bjellesauen oppmerksomhet og flere stoppet for å hjelpe meg samt dirigere trafikken. Noen la på meg varmeteppe, bandasjerte de oppkuttede og bløende hendene mine, pratet med meg og viste meg omsorg. Endelig kunne jeg slappe av fordi jeg fikk hjelp og ambulansen var på vei.

Denne lille hendelsen av ignoranse og likegyldighet fra omgivelsene når jeg var skadet og virkelig trengte hjelp har hjemsøkt meg mange ganger siden ulykken. Det betydde så lite for andre fremmede om jeg var skadd og trengte hjelp, de brydde seg ikke, hadde ikke tid, var for opptatt av seg selv og sin egen tid, for opptatt med selv å komme seg frem dit de skulle.

“Du har plikt til å stoppe!

Til deg som eventuelt leser dette og passerer en ulykke så husk – du har en PLIKT til å stoppe!

Ifølge Vegtrafikklovens §12 er en forpliktet til å stoppe for å hjelpe personer som er kommet til skade. Dersom du ikke overholder denne plikten kan du bli ilagt straff og bøter.

Noen få minutter av din tid kan bety liv eller død for den du stopper for….uten at jeg eller noen andre ante det hadde min stoppeklokke allerede startet på det tidspunktet og tiden min i var i ferd med å renne ut…..jeg var ikke reddet enda for det viste seg at jeg hadde store indre blødninger….